|
Mysteriet på Drapne
I denne skumle adventstid
Familien Staubo flytter på landet for å feire en gammeldags jul på Drapne gård. Den har ligget forlatt i hundre år. Alt er intakt, selv klærne i skapene. Det blir en overdådig julefeiring, og de planlegger en enda større nyttårsfest. Men fortidens tragedier innhenter dem.
Det skjedde noe der i 1905, og nå, nøyaktig hundre år etter, er det i ferd med å vende tilbake.
Mysteriet på Drapne er en klassisk spøkelsesfortelling. Vi befinner oss i et hus som har stått nesten uberørt fra 1800 tallet, med plysj og krimskrams, med biedermeier og art noveau. Det har tilhørt familien Drapne, rike og mektige bygdehøvdinger i nesten tusen år. Men i 1905 skjedde det noe, de døde eller forsvant, og bare gamle Victoria Drapne ble igjen. Hun levde som en eremitt i femten år, inntil også hun ble borte.
Så, i 2005, flytter familien Staubo inn for å feire jul og nyttår. Men de forstår snart at det er noe der, noe som sitter i veggene. Fortellerpersonen, Sofie, kjenner en merkelig tilstedeværelse, som om en sorg henger igjen i rommet hun bor i. Sammen med søsteren Rikke begynner hun å nøste opp den gamle tragedien. Folk på bygda har historier å fortelle, og huset avslører gradvis sine hemmeligheter.
Det blir en hei dundrende nyttårsfest. De serverer biskop og en meny hentet fra Hanna Winsnes. Sofie og Rikke gjør sin entre i 1800 talls kjoler, og festen blir villere og villere. Så, klokken tolv, smeller det –
Mysteriet på Drapne er en spenningsroman, men også et stykke historie. Vi blir brakt hundre år tilbake i tid, til en verden som både er nær oss, og fullstendig fremmed. Den var overdådig og overlesset, men allikevel fargerik og livsbejaende. Det var en verden som sluttet brått i 1914, akkurat som den sluttet i 1905 på Drapne gård..
Mysteriet på Drapne
Arne Thodok Eriksen
197 sider. Veil. Pris 200,-
Kolofon forlag 2009
Utdrag fra teksten
- Rikke, har du noen ekstra kjoler?
- På tide, Software, på tide. Du må ikke gå i de museklærne. Men jeg tror ikke du kommer inn i mine kjoler, de er for små til deg.
Jeg sukket.
- Slapp av, jeg skal ikke bruke noen av dem, jeg heller.
- Du kjører ren Venus stil? Da foretrekker jeg musekjolen.
- Neii - vi gjør som Jonas.
- Snippekjole?
- Blonder og hele pakka. Klesskapene i dette jævla museet er smekk fulle.
- Men -
- Drit i fattern. Vi skal ikke rive i filler blondene, kanskje spy på dem, men det kan vi jo rense vekk.
- Joo, men - Rikke, det er klær på mitt rom også, men jeg har ikke lyst til å bruke dem, det er noe -
- Spøkelsesaktig? Men det er nok å ta av hos meg. Kom igjen, nå. Det skal jo være stil, hva? Dette er once in a lifetime, bitch.
Rommet til Rikke var omtrent like stort som mitt. Det virket også feminint innredet. Kanskje hadde den andre søsteren bodd der. Vi stakk nesa inn i klesskapet og dro ut den ene kjolen etter den andre. Vi var snart i ekstase, flirte og lo, og lot som vi slåss om kjolene.
- Nei Rikke, nei, ikke dra så hardt, den er hundre år gammel.
- Jeg vil ha den!
- Jaja - den passer best til deg også, lyserød og deilig.
- Lakserød, tror jeg, men det er vanskelig å se i dette jævla neonlyset.
- La meg se - kanskje jeg skulle ta denne her?
- Nei, Software. Den er for musete. Prøv denne!
- Er du gal, signalrød.
- Denne her, da.
- Mjoo -
- Himmelblå. Software, hva kunne passe bedre til deg?
- Passe musete?
- Neida, den er heftig.
- OK, men vi får prøve dem på.
Det ble litt av et strev. Kjolene var så blondete og slaskete at det var vanskelig å få dem over hodet. Vi sto foran speilet som to bustetroll og knakk sammen i latter.
- Den er litt for stor til deg, Rikke.
- Joda, jeg vil nok snuble i den. Men den er faen så trang i livet.
- Det skal være korsett til den.
- Korsett, slik som de bruker for ryggproblemer?
- Alle brukte korsett den gangen. Man skulle snøre seg sammen og være smal over midjen.
- Smaaal over midjen - fikk de puste?
- Det virker som om de overlevde. La oss se, det finnes vel et korsett her.
Jeg rotet i skuffene, og ganske riktig, det var et par stykker. Jeg holdt dem opp foran Rikke.
- Den greia der? Den ser ut som en tvangstrøye. Hva faen er alle de stroppene til?
- Til å feste strømpene.
- Hadde de blystrømper?
- Nei, det var vel hvite silkestrømper, selv om man så nesten ikke noe til dem under de lange skjørtene. Men vi må ha mamelukker.
- Hvafforno?
- Mamelukker, underbukser med blonder. Skal vi se, her er det en. Er den ikke flott?
- Hjelpe seg, er den kjøpt på Kondomeriet?
- Det er vel heller motsatt, den skjuler det meste.
- Den var jævla sexy. Alex kommer til å gå i spinn.
- Skal du kle av deg for han?
- Nei, han er for høy på pæra. Dessuten er det din tur, Software.
- Min tur i brukthandelen?
- Hvor finner du mannfolk som ikke er i brukthandelen?
- Det finnes vel noen.
- Joda, og de er noen nerder som lukter vondt.
- Lukte vondt - vi lukter vel lik.
- La meg sniffe på håret ditt. Hmm - det lukter såpe, ikke så verst, men litt lik også.
- Ærsj!
- Vi må dynke oss. Kom, Software, vi får på oss kjolene, og så er det fram med malerskrinet.
- Mamelukker?
- OK.
- Korsett?
- Nei, så faen!
- Håret da?
- Det kan vel henge. Var det ikke slik i 1905?
- Joo - men de hadde en slags dobbel høysåte fasong, den var ganske stilig.
- Får du til det?
- Jeg skal prøve.
Det ble en kamp med håret og tiden. Rikke satte seg foran speilet og jeg kastet meg over henne. Det ble en god del lugging og protester.
- Det går ikke, Software.
- Jeg tror at du skal ha en slags knute i nakken, eller en flette som er rullet opp, og så fester vi den med spenner.
- Hva slags spenner?
- Det ligger sikkert noen i kommoden. Hold hodet stille - skal vi se, jo, her er det noen -
Jeg jobbet videre mens Rikke ble stadig mer utålmodig. Til slutt fikk jeg lagt det ganske fint, og Rikke så ut som noe helt annet, ikke Rikke slikke, ikke miss Hardware, men en dame, en fin frøken på vei til nyttårsball.
- Er du ferdig?
- Sånn omtrent. Er det ikke flott?
- Jeg ser ut som bestemor Duck.
- Det er stilig.
- Hmm - jo, faktisk. Greit, nå er det din tur.
Jeg satte meg ned og lot Rikke herje. Hun var forbausende flink, og snart hadde også jeg skiftet utseende. Vi ble stående og beundre hverandre.
- Vel, Software, så er det malingen.
- Behøver vi ta så mye?
- Hadde de ikke det i 1905? Jeg trodde de tagga ned hele fjeset.
- Det var på bordellene.
- Greit, men leppestift må du ha, en knallfarge, noe som står til kjolen din.
- Blå?
- Nei, det er pønk.
- Svart?
- Nei, det er goth. Vi må ha noe skikkelig rødt. Og så må vi ta en seriøs dynk med parfyme for å døyve liklukta. Skal vi se hva jeg har med - Oriental Lust! Den skulle passe.
- Rikke, denne leppestiften er jævla rød.
- Litt bordell må du ha. Hadde du ikke tenkt å hacke deg på Alex?
- Jeg? Nei - ærlig talt - nei -
- Ikke? Greit, men bare så vidt du vet det, han er lett på tenninga. Vel, er vi ferdige, søster?
Vi skred nedover trappen. Jeg har aldri, verken før eller siden, klart å bevege meg på en slik måte, men i denne kjolen var det som om det gikk automatisk. For hvert trinn lød festen i stua litt høyere, og lukten av sjampanje og parfyme steg til hjernen. Dørene sto vidt åpne, og vi gled inn. Rommet var fullt av folk, det glitret i kjoler og smykker. Guttene var i smoking og snippekjole, jeg kjente dem nesten ikke igjen, de var blitt herrer. Praten, som hadde vært øredøvende, stilnet av, og det gikk et sus gjennom forsamlingen. Vi skred rundt som dronninger, og plutselig forsto jeg hvilken makt som ligger i utseende og opptreden. Jeg var i 1905, alle var i 1905. Der sto Jonas i snippekjole, han hadde bispebollen ved siden av seg, og en glitrende glassøse i hånda.
- Jøss, hva har skjedd med pjuskefuglene?
- Vi er spøkelser, sa Rikke. Men blås i det, vi er også tørste.
- Dette er bisp, jenter, knallsterk. Ikke søl på kjolene.
|