TML PUBLIC "-//W3C//DTD HTML 4.01 Transitional//EN"

 

 

 

Det blå rommet.


Det blå rommet er en fiction bok som tar opp spørsmålet om hva som kan skje når man manipulerer hjernen og kobler den til en datamaskin. Temaet er imidlertid større, koblingen mellom hjerne og maskin brukes som en innfallsvinkel til å diskutere hva bevissthet egentlig er, og om den bare kan eksistere i den menneskelige hjerne.

Bokens handling
Gunhild Reiersen har vært utsatt for en ulykke, og er lam fra nakken og ned. Hun våkner opp fra koma og kommer langsomt tilbake til virkeligheten. Hun ser ut til å være dømt til et liv bundet til sengen. Men så får hun et tilbud. Professor Reinholt får operert elektroder inn i hjernen hennes, og disse er forbundet til en databrikke, som igjen sender signaler ut til nerver i armer og ben.
Hun går gjennom et treningsprogram, og langsomt får hun kontrollen over kroppen sin igjen. Hun lærer å gå på nytt, og etter hvert klarer hun de fleste bevegelsene og oppgavene hun mestret før ulykken. Hun får igjen følelsen i hele kroppen, og kan begynne på et nytt liv.

Men databrikken i nakken hennes kan kommunisere med omverdenen. Dette er gjort for å kunne programmere den, men også for å kunne styre en rullestol bare med tankene. Så oppdager hun at hun kan kontrollere andre ting. På en merkelig måte er hun i stand til å påvirke elektroniske dører, og til og med betalingsautomater.
Hun kan ta varer i butikken og åpne naboens dør. Men Reinholt gir henne en kraftig advarsel: Ikke gjør det.
Så dør Reinholt, og for Gunhild Reiersen blir tilværelsen etter hvert et mareritt.

Vi er i Oslo i en nær fremtid. Teknologien, særlig IT, er blitt avansert, men klimaet er blitt varmere, og bilene færre. Man reiser ikke lenger med fly, men med tog. Internett er blitt voldsomt avansert. Man har begynt å programmere datamaskiner nevronisk autonomt, det vil si, de er i stand til å programmere seg selv. Dette kan føre til de merkeligste resultater, og disse maskinene har derfor et kontrollprogram, en lex. Men Gunhilds databrikke har ingen lex, og det blir etter hvert klart det kan skje helt uventede ting på det nettet hun er koblet til.

En fremtid – men en nær fremtid. Allerede i dag har man begynt å operere databrikker inn i hjernen. Dette blir gjort blant annet for å behandle epilepsi og parkinsons sykdom. Det har vært eksperimenter med brikker som kan påvirke atferd, både hos mennesker og dyr. Man har også satt elektroder inn i hjernen, og kjørt signalene gjennom en datamaskin, slik at pasienten kan dirigere en rullestol. Elektroder i hjernen har vært koblet til et kamera, og gitt blinde pasienter litt av synet tilbake.
Datamaskinene har begynt å programmere seg selv. Disse er bygd som nevrale nettverk, det vil si, på samme måte som i menneskehjernen. De lærer ved hjelp av såkalte evolusjonære algoritmer, en type programmering som etterligner naturens utviklingsmekanisme. Slike programmer blir brukt til å utvikler språkprogrammer, eller ”lære” roboter å bevege seg. Hvor avanserte vil disse robotene etter hvert bli? Vil de ligne oss så mye at vi ikke kan se forskjellen? Vil de ha følelser og selvstendig vilje?
Hva skjer hvis vi kobler hjernen sammen med datamaskiner som bruker slike programmer? Hvis disse datamaskinene også var koblet opp mot nettet - vil vi kunne ”frigjøres” fra vår egen kropp?

Bevissthet, hva er det? Vi kan se det som en kobling mellom et ”jeg” og omverdenen. Men hva er et ”jeg”, hvordan skapes det? Først og fremst krever det at man er klar over at man selv er til. Bevissthet  krever selvbevissthet. Det kan ikke beskrives som noe fysisk, heller ikke som et slags sett med regler, eller en matematisk formel. Det er mer som et prinsipp, et prinsipp som bryter logikkens regler.

Det har vært skrevet bøker og laget filmer om slike temaer, for eksempel Spielbergs Artificial intelligence, og Matrix filmene. En av de viktigste bøkene om temaet er Neuromancer av William Gibson.
På norsk har det knapt vært skrevet noe – inntil nå. 

Tidligere filosofer trodde at den strenge, logiske tenkningen var det som særmerkte mennesket. Nå vet vi at datamaskiner kan gjøre dette mye bedre. Hva er det da som hever oss over dem? Vilje, fantasi, kreativitet, følelser? Kanskje – inntil videre.
IT teknologien kryper innpå oss, og tvinger oss til å tenke nærmere over hvem og hva vi egentlig er.

 

 

Boken er tilgjengelig hos bokhandler og på Kolofons nettside

 

94 sider  Veiledende pris kr. 200

 

Utdrag fra teksten

 

 

De dro tidlig på ferie det året, allerede i slutten av mars. De dro fra en by hvor gresset så vidt hadde begynt å spire. De suste nedover i landskaper som ble grønnere og grønnere, men noen vårstemning var det ikke, for hele Nord Europa lå under et grått teppe av regn. Den gamle jernbanestasjonen i København ble pisket av voldsomme byger. De tuslet rundt i ankomsthallen uten å ha noe å gjøre, annet enn å kikke ut på det mistrøstige været. Så var det ombord i neste tog, som sneglet seg sørover gjennom det flate landskapet. Det måtte sette ned farten på grunn av været. De svevde på de høye brospennene over mot Fehmarn, mens vannet under dem var nesten usynlig på grunn av regnet. Først da de passerte Hannover begynte det å letne. Herfra og sørover var det grått og stille, men jordene, veiene og skogene var fulle av små brune innsjøer etter flommen i vinter.

Ved Alpene kom regnet tilbake, og de suste gjennom bratte daler som bruste av ville bekker. Så smatt toget inn i den store tunnelen, og både regnet og lyset forsvant. I over en time duvet de av gårde i mørket ved fjellenes røtter. De satt ved siden av hverandre. Halvard leste i en avis, og hun plukket opp et eller annet blad, men kunne ikke konsentrere seg. Utenfor buldret mørket langs toget, og steinveggene flimret utydelig forbi. Lyset inne i vognen virket trangt og brunt, det var en slags ynkelig kopi av dagen de hadde forlatt, og klarte ikke å holde henne fast ved virkeligheten.

Hun vendte øynene mot det flimrende mørket utenfor. Det hang seg fast i henne, og hun følte at hun begynte å flyte bort. Flyte, flyte, hun fløt igjen, det kom tilbake, dette melkehvite og svarte, det som hun hadde flytt i på sykehuset, den gang hun bare var et ansikt. Hun mistet langsomt seg selv, mørket ble tomt utenfor, og lyset flatt innenfor. Så ble benene hennes borte. Det krøp oppover i henne. Kroppen forsvant igjen, ansiktet lå fremdeles krummet rundt hodet, men så rev det seg løs, og hun svevde. Hun var igjen bare en flate, men det utenfor var ikke borte, det var ikke mildt og godt, det var noe aktivt, noe som ville ha henne, det dirret gjennom stolen hun satt i, forplantet seg opp til ansiktet, og isnet gjennom henne av redsel.

Gunhild - Gunhild?

Hun hørte han, men hun var ikke der, hun svevde, trangt og smertefullt.

Gunhild - Gunhiiild!

Han rusket i henne, og hun kom tilbake, men bare delvis.

Ha - Halvard?

Hva er det med deg?

Hold på meg - jeg vil ikke ut dit igjen.

Han ristet i henne, gang på gang. Hun kjempet, men suget fra mørket var så sterkt. Hvor var kroppen hennes? Der, en hånd, en finger i alle fall. Hun måtte bøye den, men klarte det ikke. Hadde hun glemt alt? Nei, det var noe som hadde sviktet, noe bak i nakken hennes. Det var forbi, hun var tilbake i mørket. Hun ville gråte, men tårene lystret ikke. Mørket etset seg inn i kroppen hennes, skapte et tomrom som ble større og større, krøp opp mot ansiktet hennes. Ville hun miste alt, ansiktet og?

Så brøt toget ut av tunnelen og bulderet var forbi, bare et vennlig sus var igjen, og med det samme kom lyset, det flommet inn gjennom vinduene, strålende, ivrig og hissig. Borte var det svarte og brune. Hun slappet av og kroppen begynte å komme tilbake til henne, mørket rant ut og etterlot bare en svak, prikkende følelse.

 

De var i en annen verden. Her hersket solen, den lå over landskapet og krympet skyggene til små flekker under trærne og smale striper langs veggene på husene. Hun rettet seg skjelvende opp i stolen og vendte seg mot vinduet. Der var jo verden, den som hadde blitt borte for henne. Var det slik den var? Jo, her var den slik. Hun hadde aldri sett det før, aldri tenkt over det, men verden her var ikke som hjemme, her var den gul, alle fargene var gule, de var naturligvis grønne, røde, grå, men hadde allikevel noe gult i seg, som om de var mettet med solskinn. Nord for Alpene hadde det vært grått, skogen var grå, trærne var tette og tunge i fargen, de var grønne naturligvis, men det var noe grått i det. De var ikke mettet med sol, men med grått regn. Og hjemme, hvordan var det der? Hjemme var det blått. På samme måte som gulfargen blandet seg i alt her nede, blandet det blå seg i alt der oppe, la et strøk av vinter over landskapet, et minne om is og snø som ikke ville bort, selv når det var på det varmeste.

 

            De slynget seg gjennom daler, fulle av vinstokker. Det så ut som om vinløvet kom rennende ned fra fjellene og truet med å skylle toget ned i dalbunnen. De passerte små byer, store byer, og langsomt ble landskapet åpnere. De skled ut på et sletteland som ble flatere og flatere, og tørrere og tørrere. Etter å ha passert Verona begynte landskapet å se vissent ut. Det ble trist og ensformig. Den gule fargen ble mer og mer intens, inntil den gikk over i brunt. De måtte ha passert den store elven et eller annet sted, men hun så den ikke, kanskje hadde hun sovnet litt, eller kanskje var den uttørket. Hun visste at det ofte skjedde om sommeren.

            Det var natt da de passerte Appeninnene, og tidlig morgen da de ankom Roma. De vaklet stive ut på perrongen og tok en kaffe før de begynte å lete etter neste tog. Stasjonen var fremdeles morgenstille og luften ganske lett, men kjølig var det ikke, og de kunne bare forestille seg hvor varmt det ville bli utover dagen.

 

 

 

 

 

 

 

Det blå rommet